Før jeg fikk barn var jeg forberedt på at livet ville forandre seg. Jeg regnet med at jeg ville endre mine vaner, få mindre tid til venner, og være mer opptatt av prisen på bleier enn på halvlitere. En ting jeg ikke var forberedt på var hvordan verden ville se på meg. At jeg ville bli usynlig for unge, barnløse hipstere med mindre jeg kjørte på dem med barnevogna (noe som hender fra tid til annen). Men enda mindre at jeg ville bli svært så synlig for en hel del andre mennesker - foreldrene.
Disse menneskene omfavner en nybakt mor med iver og lyst. Verden er med ett fylt med gode hjelpere! Mulig de lar seg sjarmere av mine klønete fremtokt inn og ut av butikkdører, trikker og over brøytefonner. På min humpete ferd gjennom spedbarnsfasen bæres jeg frem av smil, hjelpende armer og vennlige råd fra fremmede mennesker hvor enn jeg ferdes. Det er som om jeg har blitt innviet i en hemmelig verden jeg ikke ante eksisterte. Det har oppstått en spesiell kontakt mellom meg og de fremmede ansiktene. Plutselig er vi ikke lengre så fremmede. Vi er foreldrene.
Spesielt sterkt er engasjementet fra et litt uventet hold - tyrkerne i min lokale grønnsakshandler, i hjemmet kjent som min alternative barselgruppe. Gjennom hele graviditeten har disse gutta på hjørnet vist stor interesse både for min tilstand og barnets utvikling, og et hvert middagsinnkjøp har blitt akkompagnert av vennlige råd om graviditet og små anekdoter om livet som småbarnsforeldre. Visste du for eksempel at dersom mor spiser mye pærer mens hun er gravid så får hun et vakkert barn? Nå som barnet er med på handleturen har engasjementet blitt enda større, og servicenivået når nye høyder. De vet ikke hva godt de kan gjøre for meg der jeg kommer trillende inn i de trange lokalene (og fortrenger så og si alle andre kunder) med min enorme barnevogn.
Jeg er så overrasket og lykkelig over disse små gode gjerningene at jeg rent glemmer å irritere meg over alle de ovennevnte hipsterne som ikke flytter seg på bussen eller holde døra når jeg kommer rett bak. De vet jo ikke hvordan det er å gå der å trille. De er rett og slett ikke innviet. Ennå.
Som fersk mamma er jeg blant de innvidde - og kjenner meg dermed god igjen i det du beskriver :-)
SvarSlettDet var forresten min søster, Mari, som tipset om deg.
Hei!
Slettdet er flere jeg har snakket med som bekrefter dette hyggelige og, for meg, overraskende fenomenet.
Min tyrkiske kjøpmann når forøvrig stadig nye høyder, noe han stødig beviste dagen etter at jeg hadde postet dette innlegget. Mon tro han er er av mine lesere og gjerne ville bekrefte sin status som god hjelper? Uansett, på vei forbi hjørnet på vei til trening kom han løpende etter meg med nevene fulle av klementiner. Jeg måtte jo ha litt næring i kroppen når jeg skulle trene kan skjønne! For en mann. Slike skulle det ha vært flere av, da hadde verden vært et fredeligere sted.